funky baby

Jeg har forandret verden, hele verden, til det ugjenkjennelige. I sentrum av min kjære, i hennes varme mage, på det eneste stedet i universet som er avansert nok for dette prosjektet, befinner min sønn eller datter seg, et menneske som før ikke har befunnet seg noe sted i det hele tatt. Jeg har elsket min kjære så hun har svulmet opp, magen hennes bobler av fremtid, mens min fylles av sommerfugler og kjøttkaker, litt ekstra øl og pølse nå, jeg må skynde meg før noen kommer og sier at sånt kan da ikke fedre spise og drikke, alt holder på å forandre seg. Kona forandrer seg, helt etter boka, med kløe og kvalme og ett og annet hormon som prøver å gjøre henne masete og kjip, uten helt å klare det. Større pupper har hun fått også. Jeg kaller henne Puppeguri nå.

Det går opp og ned. Noen dager tenker jeg at jeg har gjort en egoistisk forbrytelse, det å skape et menneske, å dra et individ ut av den store intetheten som omgir oss og som jeg har lengtet etter så mange ganger, så lenge, dra dette mennesket inn hit, værsågod og sitt på fanget vårt, gå på denne skitne planeten. Fordi vi har denne meningsløse trangen til å reprodusere oss selv, klone oss i stadig forbedrede utgaver, slå oss sammen to og to for å muligens lage et mer vellykket menneske denne gangen, vi digger oss selv så mye at vi vil ha mer, vil bli flere og flere, legge jorden under oss, oversvømme den med vår egne gener og selvtilfredshet. Velkommen skal vi si, velkommen til oss, nå er du her, nå finnes du, nå kommer du deg aldri herfra, vi får satse på at du blir en av dem som får glede seg mer enn de lider. Hvorfor du finnes, meningen med det hele? Nei, spør ikke oss, ikke vet vi, vi har kranglet om det siden kirkefedrenes tid, du skal få en grundig innføring i alle hypotesene etter hvert. Vi vil bare ha deg her, vi.

Vil bare ha deg her. Setningen får en annen klang om jeg tenker på dette på en av de gode dagene, når jeg trasker i en eller annen retning, når jeg har Aerosmith i øret og hensettes i en bekymringsløs stemning, når jeg ikke kjenner tomheten i mine egne øyne, når ja-mennesket i meg våkner, ja-mennesket som faktisk finnes, og tro meg, jeg gir ham så mye mat og trening jeg bare klarer, da er barnet intet mindre enn et mirakel, et resultat av jeg simpelthen har elsket min kone og at hun simpelthen har elsket meg, at jeg som alltid har hatet matematikk endelig har overvunnet den og fått en pluss en til å bli tre, helt i begynnelsen av tallrekken har jeg seiret. Pustende, kavende, sovende et sted mellom disse ytterpunktene av mening og meningsløshet skal barnet være til.

Jeg har ikke engang funnet sannheten selv, før jeg begynner å tenke på alle løgnene jeg skal fortelle barnet, som at melketenner kan bli til kontanter, at alt kommer til å gå bra, eller at alle barn i alle land nå ligger og sover. Og skal jeg svare når noen roper på pappa? Skal jeg som holder på å gjøre i buksa selv, bytte bleier på en liten tass? Som foreløpig har fått navnet Minimorris og er cirka ni centimeter lang hvis man hadde strukket ham ut, men nåde den som prøver å trekke i Minimorris, ham skal jeg knuse som et insekt og du bør ikke engang tenke på å være stygg mot ungen min, da blir det faenmeg bråk.

Far. Store Høvding. Allmektige administrator av vitaminer og gode råd, ridder av den klingende lommepenge. Pappa med stor P. Og senere liten p, når jeg etter hvert havner lenger ut i setningene, pappappappapp, pass på pass på blir jeg nødt til å si, p-p-p-p, og lenger kommer jeg ikke før barnet bokstavelig talt er ute av mine hender, og så rekker jeg ikke å stoppe ham, eller klarer ikke å beskytte henne. Og så velter vasen, og så faller barnet, og så skrapes huden i stykker, og så oppdager det hvor svikefulle menneskene er, og så blir tomheten en vennlig fiende. Det hele er ganske underlig, og jeg er så barnslig. Og det er så langt fra jordoverflaten til nærmeste gud, og møkka man kan synke ned i er så dyp.

Men jeg så nettopp en jente rope på hunden sin fra kjøkkendøra. Jeg så gleden i fire øyne da bikkja kom løpende, inn i varmen med snø i pelsen og det er mer enn fire måneder igjen av vinteren. Og der er de, tenker jeg, der sitter de nå, hender og pels, og jeg er helt sikker på at ingen av dem ønsker seg noe annet sted.

Jeg skal kjøpe en hund til ungen.

Dørene lukkes

Jeg skal ta T-banen, dørene lukkes sier utlendingen bak rattet eller spaken eller knappen eller hva det er de styrer toget med, er det forresten lov å si utlending lurer jeg, han har sikkert statsborgerskap og det der og skal altså omtales som flerkulturell eller en person av utenlandsk opprinnelse. Neger er forbudt nå, det er i det hele tatt mye som er som det er, men ulovlig å si, man kan for eksempel ikke kalle hvite amerikanere for euroamerikanere selv om de svarte er blitt afroamerikanere, slik sett er vi ikke kommet av flekken, vi har bare feigt latt rasistene og de andre idiotene definere ordene for oss slik at vi må finne på nye.

Tenker jeg. Mens den ikke-vestlige føreren (hah! Hitler ville snudd seg i graven) sier at dørene lukkes, med kun én stavelse og helt uten vokaler, slik vi alle sikkert ville sagt det hvis vi måtte si det på hver eneste stasjon hele dagen. Drnlkks. Men bevares, jeg forstår hva de mener, utlendingene og språknazistene. Det er verre med meldingen over høyttaleranlegget ute på perrongen, sannsynligvis en viktig beskjed, men som ingen får med seg siden det ikke er snakk om en ordentlig lyd, men et sonisk overgrep, en kniv som kommer raspende ut av høyttaleren og klorer deg i øret. En forsinkelse et sted vil jeg tro, og forplantninger i systemet, krøll på infrastrukturen. Såpass må vi tåle.

Alle disse ulydene. Jeg tenker på elven hjemme, som har alltid har vært der, en del av et maskineri vi ikke kan stoppe, et transportmiddel uten driftsstans og reparasjoner. En venn som overnattet hos oss klaget over at han ikke fikk sove, vannet suste for mye. Det var merkelig, tenkte jeg, jeg har egentlig aldri hørt elven, det vil si, for meg var denne lyden fullkommen stillhet. Alltid vært der, vil alltid være der. Noen døde en gang i den elven, kjørte uti, det var om natten før vi barna sto opp, det ble snakket om det, de voksnes dempede stemmer. En plutselig ulyd i min barnslige verden, en tidlig benektelse av at livet er ukrenkelig.

Jeg har ikke noen hensikt med å si dette, det er ikke noe poeng jeg vil ha fram. Jeg snakker ikke om selve livet og tilværelsen. Nei, jo kanskje. Jeg synes det ligner, for tilværelsen har heller ikke noen spesiell hensikt som jeg vet om, livet ser ikke ut til å lede meg mot noe bestemt mål. Det er bare lyder og lys, lyder og lys, en og annen berøring, kaffe hver dag, og noen ganger blir jeg så håpløs og blakk at jeg driter i at jeg er håpløs og blakk, og blir endelig stille inni meg, elven tar meg med, dørene lukkes.

Bildet er malt av Andrzej Filipowicz.

Hundehimmelen, del 2

Jeg drømte om hunden igjen. Ikke slik jeg pleide å drømme om den. Når jeg drømte om hunden på dagtid bestemte jeg handlingen selv, og hunden var alltid glad. Om natten... jeg vet ikke. De nattlige drømmene var uklare, og det eneste jeg kunne huske var at hunden levde i dem også.

Men denne gangen drømte jeg altså annerledes. Det begynte som vanlig med at jeg fikk vite at hunden visst ikke var død likevel, at den på en eller annen måte var blitt reddet, benådet, at den hadde revet seg ut av dyrlegens dødelige bedøvelse, rømt - ja, hvordan hun hadde overlevd var ikke poenget. Saken var at hun ventet på meg et sted, at hun lekte og logret og ville kjenne meg igjen. Drømmen begynte med denne nyheten. Og den sluttet med at hunden slett ikke var i live. Det hadde vært en misforståelse. Det siste jeg så før jeg svømte ut av drømmen og opp i min egen seng var min søster, stående ved siden av en åpnet dyregrav, med et råtnende hundehode i hendene. Helt sikkert definitivt død.

Så død at hun ikke engang ville kunne leve i en dagdrøm - og så sannelig; da jeg ble liggende våken og prøvde å gjenoppleve personligheten og pelsen, fikk jeg det ikke til. Det hadde pleid å gå av seg selv. Men nå måtte jeg konstruere det hele, komponere bildet slik en person som skyr sannheten vever sin egen versjon av virkeligheten - men jeg manglet den sinnssykes evne til å overbevise seg selv.

De levende bildene av den levende hunden hadde forlatt meg. Og sammen med dem, det stikkende savnet. Jeg hadde, mens jeg sov, gjort meg ferdig med sorgen, og herregud, det var også på tide, hvor lenge er det siden? To år, nå? - jeg hadde kommet inn i reorienteringsfasen eller hva faen man kaller det, ja, jeg har en tendens til å banne når jeg gir opp, når jeg klarer å gi slipp på noe, eller forstår at jeg har tatt ett eller annet altfor høytidelig.

Så. Da var det gjort. Hunden var omsider avlivet, eller rettere sagt selvdød, omtrent to år etter at hun egentlig var sovnet inn. Det tok sin tid; i levende live var hun så levende, og hun var min.

Og er det slik jeg skal reagere og sørge, tenkte jeg, hver gang jeg mister noen? Vente, dagdrømme, til søvnen en dag har gjort jobben for meg? I såfall vil jeg reise hjem så fort jeg kan, gå lydløst inn på rommet hvor min kjære sover, krølle meg rundt henne og hviske inn i håret hennes, enda en gang, at hun aldri får lov til å dø.

Hva synes du om å slippe?

Jeg skulle ønske jeg gikk langrenn i stedet, har jeg tenkt på T-banen noen ganger, når de svinser så lett inn og ut av vognene med skiene over skuldrene. De er så slanke og lette, både skiene og eierne, de har sportsklær på og bager til skiene, og jeg vingler med mine løse og tunge slalomski og hjemmestrikkede hansker og Sogndal FK-skjerf (som ikke på noen måte gjenspeiler min fotballinteresse), og jeg svetter litt fordi jeg har stillongs og ikke vet hvilken stasjon jeg skal av på.

Oppe i skianlegget sier damen i luken "fin bukse, du kommer til å bli klissvåt" fordi dongeribuksene mine så tydelig viser at jeg ikke er en slik kul skikjører som gjerne tar telemarksvinger mens vinden suser kjekt gjennom tredagersskjegget han har brukt fem dager på å få til. Det minner meg litt om den gangen jeg hadde så stygge underbukser at de ble heist opp i flaggstangen på ungdomsskolen. Jeg bryr meg ikke så mye denne gangen heller. Jeg mumler noe om at jaja, hehe, men hey, whatever og så setter jeg utfor uten å tenke mer på annet enn fartsfølelsen og lyden fra lommeradioen (det funker faktisk fint å høre på tørre debattprogrammer mens man skrenser mellom snøkanoner og fryktløse småbarn). Noen timer senere er ikke buksene så fine lenger, og rumpa kjennes som den frosne skinka den er. Men det var moro.

På vei ned igjen fikk jeg en ekstratur med T-banen siden jeg måtte gå av og reise tilbake etter skiene jeg hadde glemt igjen. Jeg visste det var noe. Det var ikke så mange kjekke sportsmennesker i vognen lenger, de måtte vel hjem for å spise økologisk yoghurt og legge seg tidlig tenker jeg, og jeg gadd ikke tenke for hardt på at jeg dømmer andre etter helt andre mål enn jeg vil at de skal bruke på meg.

Kjære Gud, la meg slippe all bullshiten, ba jeg en kveld. La meg slippe å være fanget av alle disse overfladiske motene og meningene, folk er så opphengt i piss og detaljer. La meg drite i hva de måtte mene om meg. Nå vet jeg riktignok ikke om noen snakker om meg i det hele tatt, men du vet. Stemmene vi alle hører selv om vi er friske og normale.

Dagen etter møtte jeg en dust, som jeg noen ganger gjør. Det var ikke grenser for hvilke idiotiske ting han hadde å si. Det var visst ikke grenser for hvilke idiotiske ting jeg hadde å si heller - for da jeg like etterpå var på vei til min elskling, slo det meg at jeg hadde tenkt å gjengi hele idiotien for henne. Jeg kan egentlig ikke komme på noen god grunn til å få noen til å fordømme et menneske de aldri kommer til å møte. Jeg mener, er det andre enn nazister som har bruk for å gjøre slikt? Det var en liten åpenbaring, noe med substans i den seige sausen av ubetydeligheter vi svømmer i.

Jeg har tygget på den uvante følelsen av å vite at man har gjort noe galt uten å få dårlig samvittighet (jeg er av den oppfatning at Herren aldri leder noen ved å fordømme dem, men heller ved å inspirere dem). Og hvor tilfredsstillende det er å vite at man skal snart skal si noe fint selv om man nettopp har hørt mye stygt. Jeg kjente meg som en alkymist, jeg kunne lage gull av gråstein, mennesker av masker, blomster av bæsj. Alle menneskene i hele byen var blitt vakre. Og så kunne jeg nesten høre Ham hviske gjennom trafikken og tankespinnet: Hva synes du om å slippe all bullshiten?

Vi satt på bussen.
- Hver gang jeg tenker en feil setning får jeg en brusflaske i hodet, sa den gale damen ved siden av.
- Du kan tenke deg hvor morsomt det er!
- Ja, det er skikkelig dårlig gjort, sa jeg. Jeg visste ikke hva jeg ellers skulle si. Hun hadde tre eller fire bæreposer fulle av tomflasker. Det var nok et imaginært problem at hun hadde fått dem i hodet, men det gjorde vondt likevel. Og hun var nok også en av dem som blir overvåket av organisasjoner som ikke finnes. Og alt jeg kunne tilby, var enten å jatte med eller å opplyse henne om at hun var sprut sprø. Jeg gikk av bussen, min kjæreste kjære skulle videre til jobb, og fikk visst gjennomgå fordi hun smilte til den gale damen.

Jeg tenkte på at det den gale damen egentlig trenger, er å få vite at det faktisk ikke faller en flaske på hodet hennes hver gang hun tenker noe dumt. Og jeg tenkte at hun slett ikke er alene. Det er mange som tror rare ting om seg selv.

- Jeg vet ikke om jeg liker at du kaller meg verdens sterkeste bjørn, sa min kjære en gang - det er liksom noe maskulint over det. Jeg forklarte henne at det er ikke slik ment, saken er at folk sier at Bamse er verdens sterkeste bjørn, og det er misvisende, for se for deg verdens sterkeste mann, og tenk deg så en bjørn, og en vanlig bjørn er jo mye sterkere enn en kjempesterk mann, og Bamse er verdens sterkeste bjørn, men du er enda sterkere enn ham, derfor kaller jeg deg verdens sterkeste bjørn. Hun er på en måte sterkere enn seg selv. Hun bestemte seg en gang for å leve, og det er ikke lett når man egentlig skulle vært død. Men hun klarte det altså. Selv ble jeg verdens modigste mann den dagen vi spontanbadet i et kaldt vann og jeg tok av meg skjorta utendørs. Før var jeg bare verdens tynneste.

Hun tok seg forresten godt ut i reserveboxershortsen min, som var det nærmeste vi hadde badetøy i bilen. På en vanlig dag ville jeg aldri kysse noen som som har på samme type undertøy som meg. Men man skal tydeligvis aldri si aldri.

Noen sa: - Jeg har en drøm! Han kunne ikke bestemme hvordan andre skulle se på ham, men han kunne bestemme hvordan han så på seg selv. Og noen arbeidet for demokrati, og noen døde, og noen skrev en bok som sa at alle er like, noen klarte ikke å uttrykke håpet, og spilte blues i stedet. Og lenge før dette var det en som sa at det er fullbrakt! idet han døde. Jeg skal ikke fortelle deg hva det betyr, men jeg anbefaler å meditere litt på det om du også er en av dem med samvittighet og puls. Og i alle fall om du innbiller deg at du er verdiløs. Mange av dem som prøver å tilkjempe seg sin egen verdi, vil miste den, og jeg håper så mange som mulig mister den før de dør. Da kan de kanskje finne sin egentlige verdi.

Jeg er helt alene på bussen noen ganger. Og hver gang jeg tenker en gal setning, tenker jeg en ny. Det var egentlig alt jeg trengte å lære, det er hele mirakelet. Jeg håper jeg husker det.

Bildet er tatt av Joan Damiani.

Sol inne

Joda, han dukker som vanlig opp på uventede steder, denne gangen i et butikkvindu på slutten av en lang dag. Han har ofte vært solgt både dyrt og billig, men her var han ikke til salgs engang, bare til pynt. Gesturen hans er typisk, og kjent fra gamle malerier av geistlige og helgener. Det betyr noe slikt som det mer moderne peace. Og på norsk tegnspråk betyr det faktisk typisk. Jeg liker å vite at jeg vet det. Jeg kan litt tegnspråk. Jeg er spesiell. Jeg er sannsynligvis mye flinkere i tegnspråk enn deg.

Jesus dukket også opp i en dyrebutikk tidligere på dagen. Jeg påkalte ham i allefall. Kjære Jesus, sa jeg, fordi en papegøye bet meg til blods. Det er ikke morsomt å lekesloss med en fugl og tape. Jeg var mandig nok til å ikke be om plaster, men fornuftig nok til å spørre en av de ansatte om smittefaren. Jeg vet jo ikke hvem papegøyen har ligget med i det siste. Hun sa at det ikke er farlig og jeg spurte hvor lenge papegøyer lever, og de lever visst like lenge som mennesker, og de kan også bli sjalu hvis eieren har andre venner, for eksempel. Vi snakket litt fram og tilbake og til slutt sa jeg at ja ja, jeg får tenke på det, som om jeg hadde kommet inn for å kjøpe en fugl og ikke bare fordi jeg ikke hadde noe annet å finne på. Jeg følte meg liksom forpliktet til å gi henne et håp om at hun skulle få tjene penger på meg.

Den fordømte forpliktelsen. Samvittigheten. Jeg har alltid vært samvittighetsfull. For det meste har jeg vært full av dårlig samvittighet. Det er bedre nå. Men jeg kan fortsatt -utrolig nok, når jeg tenker over det- kjenne meg litt brydd over å svare ja når folk f.eks spør om jeg har kjæreste. Ikke fordi jeg ikke er uendelig stolt over henne, ikke fordi hun er rar på en annen måte enn den aller nydeligste og underfunige alviske bergtagende, eller fordi hun er mindre pen enn stjernebilder i kikkert og snøfnugg i mikroskop. For ikke å snakke om den hulderaktige harmonien man kan oppleve av å kikke på henne når hun skriver noe med ryggen til, eller den spesielle vokalen hun sier av og til, som ikke finnes i alfabetet, og som hun ikke er bevisst på. Nei, jeg kan rett og slett få dårlig samvittighet av å ha det bra. For hva med alle dem som IKKE har det bra, tenker jeg. Jeg må ikke bekrefte mistanken om at verden er blodig urettferdig. Noe av det minst rettferdige som noen gang har skjedd, er at jeg siden sist har opplevd å le av pur lykke. Ikke fordi noen har sagt noe morsomt, men bare fordi jeg er glad. Det er den rareste rusen jeg har vært borti. Jeg har brukt lang tid på å få i meg frokost fordi jeg har ledd så mye. Jeg vet ikke hvordan man deler glede. Jeg finner ikke ut hvordan jeg skal kombinere lykke med solidaritet og medfølelse og forståelse. Det er fremmed.

En presisering: det er ikke Elisabeth sin feil at det er lenge siden jeg har skrevet. En annen presisering: jeg har ikke levd på en sky i det siste. Jeg har hatt plenty noia. Selvsagt. Man finner ikke en perle uten å være redd for å miste den. Man ser ikke en soloppgang uten å bli redd for å bli blind. Det er typisk meg å bli lei meg fordi jeg har det bra. Men jeg jobber med saken. Og ja, jeg skal holde dere oppdatert, selv om jeg ikke helt forstår hvorfor dere er her. Men det er hyggelig med selskap, og når dere først er her og har fått klaget ferdig over disse merkelige abstinensene, kan dere tenke på MINE abstinenser - 65 kommentarer på forrige post har lagt lista ganske høyt...

Funky Productions, avdeling for overdramatisering, presents:

Hvis jeg dør akkurat nå, skal jeg ikke klage. Men jeg har fått veldig lyst til å leve.

- Jeg smiler hele tiden.
- Ja, jeg har lagt merke til det. Du smiler hver gang jeg kikker på deg.
- Jeg smiler når du ikke kikker på meg også, sa min kjære, og vi gikk videre hjemover mens vi spiste håndholdt pai og pizza.

Min kjære. Rart å si.

Jeg sett henne være syk, jeg har sett at hun kan være dødsens kvalm og himmelsk vakker på samme tid. Men som regel er hun ikke syk. F.eks neste morgen når jeg vekker henne uten å banke på først. Og senere på dagen, når jeg forteller henne at jeg ikke vil eie henne, men sette henne i en papirbåt, plassere den på vannet og trekke hendene til meg som en sjakkspiller etter et dristig og avgjørende trekk, påkalle Gud og all godhet og håpe at hun driver tilbake til meg. Hun har overlevd så mye. Hun skal være her frivillig.

Dramatisk, ikke sant? Bevingede ord, rosa skyer, hud som kjennes som tulipanblader mot fingrene. Slike ting. Neida, vi trenger ikke være så dramatiske. Joda, vi gifter oss neste måned. Neida, joda, whatever. Det er kanskje slik det skal være. Jeg er i alle fall fryktelig kjempeglad i henne. Hun er en vakker ung dame som driver meg til vanvidd på en trivelig måte.

Hun heter Elisabeth og jeg har holdt henne mens hun gråter. Hun har bakt boller som jeg har spist opp i bilen. Jeg har sett håret hennes krølle seg i regnet og kysset henne etter at hun har drukket søt eplete. Det er ikke verst bare det.

Å ikke henge på greip

I dag fant jeg ut hvordan melk egentlig smaker. Jeg hadde glemt det. Og jeg kjente, for første gang på rundt ti år, at det luktet øl av en medpassasjer. Det er helt fantastisk.

Det som ikke er fullt så fantastisk, er at jeg de siste dagene har hatt uendelig mange variasjoner over denne samtalen :

- Ja, jeg har jo sluttet å røyke, da.
- Hey! Ja, du klarer det sikkert!
- Nei altså, jeg HAR SLUTTET å røyke.
- Det går nok bra, lykke til!

Hva er opplegget her, egentlig? Når du går ut av bilen, hvor lang tid tar det før du konkluderer med at du ikke kjører lenger? Sitter du i stua et par timer før du tenker, ja du verden. Jeg kjører ikke bil. Jeg sitter i stua. Nå er jeg helt sikker på at jeg sitter i stua...?

Dere er en gjeng idioter. I alle år har dere fortalt meg hvor dumt det er å røyke, at røyk stinker, dere har sagt - og hatt rett i - at røyking bare er kjipt. Men så fort jeg slutter, snakker dere om det som et gode, som noe jeg burde savne, som noe som gir meg ett eller annet. Men sannheten er at det er nesten skuffende lett å slutte. Og at det ikke finnes grunner til å røyke, bare unnskyldninger. Det eneste som fortsatt gir meg et stikk av den gamle illusjonen om at røyk er godt, er den evinnelige mistilliten folk viser meg. Slutt med det!

Dette er ikke det eneste eksempelet på feilslåtte gode intensjoner. Jeg ser det samme i den endeløse letingen etter en mening bak lidelsen. Alle lurer på hvorfor kjipe ting skjer. Og det utrolige er at vi forteller hverandre at det skjer for at vi skal vokse eller lære noe, at det styrker oss. Det er grusomt feil, av flere grunner. Den verste er at vi antyder at Gud selv pisker oss. Og at grunnen til at han gjør det er at han skal kunne piske oss mer ved en senere anledning. Denne horrible teorien bommer også ved at den aldri kan påstå at døden lærer et menneske noe. Om jeg dør, lærer jeg ikke å takle livet bedre. Folk dør som fluer, og ikke engang de levende lærer noe av det.

Faktum er at det ikke finnes noen plan bak dine foreldres død. Det ligger ingen mening bak at den forbannede drittsekken voldtok deg. Det finnes ingen god grunn til at akkurat du skulle få multippel sklerose. Det at disse tingene kan lære deg noe og gjøre deg sterkere, er bare en bonus. En bonus du bør gripe. Men at det er meningen at noen skal lide, må du lenger ut på landet med.

Jeg pleide å tro det selv. Og jeg spurte folk, når kommer det til å gå bra? Kommer jeg aldri til punktet hvor jeg har lært nok? Kan jeg aldri satse på at det vil gå bra denne gangen? Og de svarte at neeei, jooo, altså, du må jo ikke se slik på det. Neivel, men så fortell meg hvordan jeg skal se på det da. Fortell meg hvorfor jeg skal satse, investere, føle, kysse, planlegge, håpe, begynne, spare, sikre og stå opp om morgenen, om poenget bare er å takle stadig større problemer. Fortell meg noe som er positivt, ikke fortell meg at det negative egentlig er bra. Jeg er ikke dum, og det er ikke du heller. Du bare tror det.

Forstå meg rett; jeg ble nylig spurt om hva jeg har som mål, og svarte at mitt mål er å klare meg, selv når livet er kjipt. Det er et godt mål, synes jeg. Det er et godt sted å begynne for mennesker som nesten har vært døde. Det er et mål jeg kan nå. Håpet og bønnen kommer i tillegg. Man kan tro, håpe og be for framtiden, men aldri fortiden.

Det høres så håpefullt ut å finne en mening i det meningsløse, men det er egentlig omvendt. Det handler om frykt, ikke håp. Frykten for at ingen har skylden, frykten for at virkeligheten faktisk behandler oss ganske tilfeldig, frykten for at vi må slå oss til ro med troen på at Gud er god selv om det finnes vonde ting. Og denne frykten hindrer oss i å leve, akkurat som den hindrer folk i å slutte å røyke. Frykten for tomheten. Men akkurat som med røykingen, er det denne tankegangen som får oss til å tape hele tiden. Slik en mann tenker, slik er han. Står i bibærn.

For en gangs skyld har jeg høyere tanker om meg selv enn de andre. Jeg gleder meg til folk begynner å behandle meg som en ikke-røyker. Jeg synes det er ille nok, og håper at de slutter å behandle så mange av oss som alkoholikere som ikke drikker, bannere som biter seg i leppa, syndere som ikke synder lenger, tvilere som ikke tviler lenger, i det hele tatt uekte barn av Gud og annenrangs borgere. Ikke bare godtar vi fortiden, vi holder fast på den og sier til og med at det kjipe egentlig var bra.

Jeg røyker ikke. Drit i hva jeg gjorde før. Om du absolutt må si noe, så gratulér meg heller med at jeg har sluttet å ødelegge meg selv.

Bildet er malt av Maxfield Parrish.