Bipolar lidelse og nytelse

Man er ute på byen, omgitt av venner og ruset på alkohol, full av gode ideer. Man drar med seg vennene fra den ene puben til den neste, fra det ene festlige påfunnet til det andre. Blir man riktig fandenivoldsk kliver man opp i en byggekran. De problemene man måtte komme til å huske på kommer sikkert til å ordne seg, uansett kan vi tenke på det siden, nå er det ikke tid, ingen mulighet, for bakkekontakt. Den kommer til gjengjeld med all sin tyngde dagen etter. Den elendige følelsen man våkner med forsterkes av hvert nytt minne som dukker opp fra kvelden før, noen ganger er det så ille at man heller ville vært død. Men det snur, snart er man igjen ute, alt er igjen mulig, lysene er på. For en alkoholiker kan dette være hverdagen. Her er det ment som en analogi for hvordan det er å ha en bipolar lidelse.

Forskjellen er at det ikke utløses av alkohol eller noe annet man lett kunne skylde på, det kan ikke planlegges og er helt umulig å stoppe. Det som før het manisk depressiv heter nå bipolar lidelse og er blitt delt inn i type I og II. Type I er den klassiske som vi gjerne har sett på film, karakteren som setter alt over styr, forfølger en plutselig stor idé fra et kontinent til et annet, selger huset, driver hor, spiller bort pengene og så møter veggen. En fryktelig sykdom som gjerne kunne beholdt det gamle navnet, men som er forholdsvis lett å diagnostisere siden det før eller siden må gripes inn for å beskytte noen. Det kan vi som har type II nesten misunne dem. For vi svever ikke så høyt at noen - heller ikke den syke selv - forstår at det er sykt. Med det motsatte av angst, fulle av energi og arbeidslyst og store planer, medrivende sosiale som lykkelige hunder ser det ut som om vi rett og slett har en usedvanlig god dag. Vi suser av sted helt oppunder skylaget av sunn fornuft, der kritisk sans begynner å tynnes ut, men ikke helt ut i bane.

Den depressive delen er derimot den samme for begge typer. Like bekmørk og lammende, et sort hull som suger deg fast til sengen, noen ganger til gulvet, og fortærer alle forsøk på oppmuntring og positiv tenkning. Har man hell i uhell er man deprimert lenge nok til å søke hjelp. Ellers glemmer man raskt det hele når hypomanien, maniens lillebror, igjen byr opp til dans. Er du frisk nok til en svingom tenker du ikke på at du trenger hjelp.
Det regnes med at mange som behandles for depresjon egentlig har en bipolar lidelse, men den er vanskelig å oppdage, selv for de nærmeste. En depresjon kan få deg til å låse deg inne, gjerne bokstavelig talt, så de som ikke befinner seg i samme rom ser deg mest når du er lykkelig.

Det er til å bli svimmel av, denne stadige skiftingen, at det skal være så fordømt umulig å holde seg til en varig innstilling til livet. Selv har jeg forsøkt å oppsøke depresjonen i et forsøk på å finne stabilitet; det er bedre å vite hvor man har seg selv, om det så skal være i fritt fall. Men det går ikke, og man føler seg uendelig mislykket når man ikke engang klarer å være deprimert.

Dette begynner å høres ganske håpløst ut, så la meg skyte inn at jeg nå er ganske frisk. Ikke bare har det vært en lettelse å få vite at jeg har en lidelse jeg ikke kan noe for, og som setter hele oppveksten i et meningsfullt perspektiv. Det finnes også medisiner som kan sette hjernen i gir, og jeg har vært så vidunderlig heldig at den første vi prøvde hadde den ønskede effekten med det samme. Ikke bare er svingningene jevnet ut, men det at en medisin gjør deg så umiddelbart frisk er en bekreftelse på at ja, det er noe galt med deg, og nei, det er ikke din skyld. En lidelse er noe man har, ikke noe man er. Det er ikke en karakterbrist, eller latskap, eller overmot, eller hvilken negativ merkelapp man nå har satt på seg selv. Min medisin heter Lamictal og er uten bivirkninger. Det vil si, det er bivirkningen vi er ute etter - Lamictal er egentlig for epilepsi og man oppdaget tilfeldig at den også virker stemningsstabiliserende.

Det er helt fantastisk å omsider føle seg normal (om du leser dette og er syk selv så husk at sykdom også er normalt).

Manier og hypomanier har drevet mye god kunst og sterkt lederskap, og de dype depresjonene har gitt mye materiale til litteratur og musikk. Med denne lidelsen kan jeg (uten sammenligning forøvrig) skryte av å være i selskap med storheter som Churchill, van Gogh, Jack London, Robert Schumann og mange andre som til tross for at de ofte døde på tragisk vis virkelig har satt merker i historien og kunsten. Også i min egen korte historie ser jeg det tydelig nå: depresjonen som har latt oss finne ett og annet å skrive hjem om der vi vasser i vår egen elendighet, og manien og hypomanien som har latt oss smøre alt dette utover notearkene, skjermene og bloggene og alt annet som kan tjene som lerret for den påtrengende skapergleden. Og jeg er i selskap med altfor mange ukjente som har dødd av dette. For det er en dødelig sykdom. Jeg vet at mange selvmord slett ikke er selvmord. De døde av denne sykdommen. Ingen velger døden fordi de er svake. Det er sinnet som, i likhet med kroppen som huser det, har en viss tålegrense før det bukker under. Og nå flyter de mange der, i et hav vi som fortsatt leser og skriver ikke kan nå, et sted uten bølger eller alder, i en ro som er evig nok til å yte dem rettferdighet. Jeg tenker på dem innimellom. Selv drar jeg ikke noen steder på lenge ennå.

Bildet er malt av Abigail Marie, som selv er bipolar har en bipolar lidelse.